Av og til skulle jeg ønske at jeg var en struts. En stor og god mamma-struts, med masse tålmodighet og styrke. En struts som, når jeg trengte en pause fra virkeligheten, bare kunne stikke hodet ned i sanden. Grave det godt nedi mens resten av kroppen stod igjen, fjellstøtt i den myke sanden og med følelsen av å være med i virkeligheten uten egentlig å være det.
Med hodet ned i sanden ville det åpne seg en ny verden i verden. Tårene mine kunne ha rent som elver og laget vannsklier og svømmebasseng til alle maurene som levde i sanden. Skrikene mine ville blitt dempet og kvalt uten å nå overflaten. Verden der ute med krangling og fortvilelse ville også forsvunnet, men kroppen ville kjent når årstidene skiftet og når natt ble til dag.
Nede i sanden kunne jeg ha drømt meg bort fra alt vondt og lukket både øyne og ører for scener fra et kjøkken som for alltid vil være et minne.