Når man våkner først av alle en tidlig julimorgen og får lov til å være tilskuer til at resten av verden våkner; da er det en kunst å sitte stille.
Å sette seg stilt på trappa og se på sjøen som ligger like blank som glass og å være så rolig at fuglene ikke får med seg at du sitter og ser på de; da føler du deg virkelig i ett med naturen. Fisker vaker i sjøen, hegren flyr rolig og majestetisk forbi, så nær at du nesten kan telle fjærene og den eneste lyden du hører er en hane som galer på andre siden av fjorden.
Da kjenner jeg meg virkelig takknemlig! Så takknemlig over å få være en del av det store bildet, verden, hvor vi alle hører hjemme og vår tilstedeværelse betyr noe.
Vi bygger stein på stein inni oss selv og holder hverandre oppe. Vi er én familie, på godt og vondt. Sykdom er fremdeles en del av vår hverdag, men heldigvis er hverdagene også fylt med så mye mer.
Som kunsten å sitte stille en tidlig morgen mens verden fortsatt sover.