Ei novelle om håp.
“Håpet er ute. Ingen bryr seg.”
Jeg sukker høyt. Eller kanskje lavt. Det spiller ingen rolle. Jeg er overbevist om at livet er ingen vits i å leve, men jeg vil heller ikke dø. For går jeg i døden nå er jeg redd for alt det fine jeg kan gå glipp av. Noe fint må det jo være igjen å se?
I evigheter nå har jeg sittet i stolen og bare sett ut. Mobilen er for lengst tom for strøm og laderen er i bilen til mamma, så naturen er det eneste jeg har å se på her jeg sitter på den øde hytta vi har.
Her er vi “for å komme oss bort litt”, som mamma sa med alt for høy stemme. “Nå må vi skifte stue altså!”, fortsatte hun med en begeistring som bare hun får til.
Og alt jeg ville var å puste litt i håp om at noe fint ville komme min vei, så jeg fikk kjenne på noe som kan minne om livsgnist igjen.
Mamma måtte inn til byen igjen etter noen dager for å handle, men jeg ville bli igjen.
Egentlig hadde jeg bestemt meg i går kveld, at mens mamma er i byen så skal jeg forsvinne ut av denne tiden. Det eneste som skulle gi meg lov til å ombestemme meg var om det kom et tydelig tegn på at jeg skulle bli. Holde ut litt til. Spre litt glede. Ta imot kjærlighet fra andre.
Så langt hadde det ikke kommet et eneste tegn. Ikke en fugl. Ikke et lite rådyr. Knapt et insekt.
I stillheten som er kjenner jeg tankene tårne seg opp. Tårene presser på og jeg lar de bare komme. Smerten i brystet er som ild og klumpen i halsen presser sånt på at jeg må kjenne utenpå halsen om det er en stor kul som holder på å sprenge hull.
Hvordan kunne alt bli så trist?
Alt jeg vil er å være glad. Å bety noe for andre. Å ha en mening med livet. Å ha noen andre enn mamma som sier de var glad i meg og som ler av vitsene mine.
Når tårene stilner og klumpen i halsen igjen er mindre, så reiser jeg meg opp og kjenner at det er for lenge siden jeg har bevegd skikkelig på kroppen min. Så jeg strekker meg så lang jeg er mens jeg går over gulvet, helt bort til bokhyllen i det ene hjørnet av stua. Mens jeg kjenner kroppen min takke meg i glede over å få bevegelse, går øynene frem og tilbake over alle de gamle bøkene vi har på hytta. Mesteparten er bøker fra farmor og farfar, og vi har gjemt på de mest av nostalgi over alt som har vært. Stille tar jeg ei tilfeldig bok fra hyllen. Blar forsiktig mens jeg snuser inn lukten av gammelt papir. Lar øynene gli raskt over sidene uten å stoppe opp. Side opp og side ned.
Helt til et bilde fanger øynene mine. Det er en flokk med sommerfugler som er avbildet. De er i masse farger og flyr i flokk. En av de er litt lengre fremme enn de andre, men den er allikevel en del av flokken.
“Sommerfugleffekten” er overskriften på bildet.
Det står noe om at til og med et vingeslag fra en sommerfugl kan gi store endringer andre plasser. At til og med lufttrykket fra det lille vingeslaget kan gi en enorm effekt når ringvirkningene bare får spre seg.
Som en knyttneve i magen slår det meg. Jeg må lene meg litt inn til bokhyllen for å få hjelp til å fortsatt stå oppreist.
Til og med jeg kan skape ringvirkninger. Til og med jeg har en betydning, og selv om jeg kjenner meg liten så er jeg større enn en sommerfugl.
Tankefull setter jeg boken tilbake i bokhyllen. Jeg går rolig bort til stolen ved vinduet igjen og ser ut. Det er som om jeg ser alt med nye øyne. Jeg svelger raskt for å kjenne om klumpen ennå er der, men det er den ikke. Så rart, for tårene renner igjen. Skulle nesten tro at det snart var tomt.
Og mens jeg sitter i stolen ved vinduet og ser ut på naturen, med tårene som sakte elver nedover kinnene mine, så ser jeg den.
Den vakreste sommerfugl har landet på vinduskarmen. Jeg holder pusten på andre siden av vinduet mens jeg tar innover meg hvor perfekt den er laget, akkurat som den er. Med nydelige vinger og sarte farger. Og med et flyr den videre igjen, og sprer sine ringvirkninger for hvert eneste vingeslag den tar.
Jeg sitter igjen med en følelse av en åpenbaring. Naturen kom til meg da jeg trengte det som mest og den viste meg ved hjelp av et lite vesen hvor viktige vi alle er. Jeg og. Jeg er viktig. Det jeg gjør har betydning for andre.
Stillheten blir brutt av lyden av mammas bil som kjører i grusen utenfor hytta. Jeg reiser meg opp og går mamma i møte. Hun ser meg i døren og når jeg lukker den helt opp smiler jeg til henne. Jeg ser effekten med en gang, for øynene hennes blir så fulle av tårer når hun ser meg smile at ingen øyekant er stor nok til å romme det som bare må få flyte fritt.
Jeg er en sommerfugl og det er du og. Håpet er aldri ute. Det er ofte det eneste vi har. Og jeg velger håpet og livet.