Når glasset er tomt, er det vel bare å fylle opp. Men hva om det er problemer med vannkranen, om brønnen er gått tom eller vannmagasinet er tørket inn?
Nei, jeg hinter ikke til global oppvarming. Ei heller til de varme sommerene som mange kobler sammen med denne formen for oppvarming.
Jeg hinter til det som skjer når du har gitt og gitt og gitt av deg selv til et annet menneske eller til en situasjon, uten å passe på at lageret ditt fylles opp jevnt og trutt. Når du har gitt litt og litt vann fra glasset ditt, uten at glasset ditt har fått påfyll. Til slutt sitter du igjen helt uttørket og sliten, uten mulighet for å gi en eneste dråpe til. Ikke kan du gi vann. Og ikke kan du være en pårørende som bretter opp ermene igjen og sier “Let’s go! Jeg har mer å gi!”
Der er jeg nå. Og det slår meg stadig at når jeg snakker om at jeg ønsker meg livet tilbake som vi hadde det, så blir det aldri det samme uansett. For jeg har forandret meg så mye. Glasset er tomt og jeg blir aldri den samme som før.
Kanskje gjør det også at jeg har gitt opp. For første gang har jeg gitt opp. Jeg er som et tomt glass med lokk på, så regndråpene som faller rundt meg fanges ikke opp uansett. Jeg ser ikke poenget i å samle opp mer i glasset, for jeg har mistet håpet.
Håpet, som jeg har snakket så varmt om. Håpet, som er så viktig at vi pårørende holder på for de som trenger det. Håpet, som jeg får vondt i magen av å tviholde på.
Glasset er tomt og jeg har gitt opp.