Christine Otterstad – Mye mer enn ei mor
Christine Otterstad – Mye mer enn ei mor

Christine Otterstad – Mye mer enn ei mor


“På et tidspunkt følte jeg intenst for å gi opp. Maria hadde vært nede i flere måneder, og jeg var dritt lei. Dritt lei og frustrert over mangelen på profesjonell hjelp. Så ikke folk at vi dukket under? Hvor ble det av hjelpeapparatet? Vi lå jo nede hele gjengen! (…) Vanligvis var vi en oppegående, ressurssterk familie som sjelden hadde problemer med å fikse de små og store utfordringene livet måtte by på. Men det var annerledes nå, og vi trengte hjelp.” (Utdrag fra “Historien om Maria”, side 131, fra kapittelet “Den Ene”)

I høstferien da jeg var i Oslo og fikk meg en skikkelig opptur fikk jeg også gleden av å snakke med Christine Otterstad. Du kjenner henne kanskje som spaltist i KK, som foredragsholder, coach og mentaltrener, fra flere besøk på God Morgen Norge på TV2 for å snakke om viktigheten av å ta vare på vår mentale helse –  men ikke minst som forfatter av boken “Historien om Maria” skrevet sammen med sin datter. Boken kom ut i september på forlaget CappelenDamm, og er høyaktuell i en tid hvor stadig flere barn og unge får psykiske helseutfordringer. I tillegg til å dele en sterk historie, er boken også proppet med gode teknikker for mental trening som vi alle kan få god bruk for! Du kan lese mer om boken og kjøpe den HER eller hos bokhandlere landet over. Jeg anbefaler boken på det varmeste!

Christine og Maria – mor og datterOtters (Fotograf: Mona Nordøy)

Christine jobber for at mental helse skal bli like viktig på skolen som de mer vanlige fagene, og har selv sett viktigheten av å fokusere på hva tanker kan gjøre med oss på både godt og vondt. I boken får vi også et godt innblikk i hvor tøft det er å være pårørende til sitt eget barn og hvor lett det er å la sin egen helse forfalle etter en lang periode med veldig tøffe tak.

Christine deler blant annet i boken hvordan hun en tidlig morgen kjørte datteren og hennes venninner til skolen, og da det grønne lyset i veikrysset indikerte at nå var det bare å kjøre videre hadde hun glemt ut hvordan man kjører bil. Det er både fantastisk og skremmende hvordan hjernen vår velger å kople ut når påkjenningene blir for store over for lang tid.

Christine som kommer mot meg i hotellfoajeen, er langt fra den Christine som satt lammet bak rattet med bilen full av fortvilte ungdommer som ville på skolen. Dette er ei mor som er mye mer enn ei mor; hun har takket være langvarig jobbing både med seg selv og sine familiemedlemmer jobbet for at også hennes familie skulle få normaliserte hverdager. Rak i ryggen og med et tydelig blikk; Christine oser trygghet og livserfaring som få er forunt.

Jeg deler med Christine om hvordan boken gav meg håp; håp for et slitent foreldrepar, for en sliten familie og for et sykt barn.

Vurderte du aldri å bare gi opp alt sammen?

– Joda, jeg vurderte å gi opp sånn ca 100.000 ganger. Da Maria gikk i 8. klasse vurderte jeg å gi opp hver dag. Men hver gang så slo det meg; har man noe valg? Man er jo mammaen! Etterhvert så blir det unormale det normale, og man bare fortsetter og fortsetter. Mannen min kjørte noen ganger tur med meg, så jeg bare kunne grine. Det var innmari tøft noen ganger. Man føler seg mislykket som mor og som voksen.

For min del er det også et element av skam i dette. Skammen av å ikke få hverdagen til å fungere for vår familie, slik som alle andre klarer. Kjente du på en skam og hvordan forholdt du deg til det?

– Man gjør jo det, man skammer seg, det er som et åpent sår at vår familie ikke var som de andres. Jeg tok alt opp i verste mening. Etterhvert begynte jeg på en coachutdannelse, og skjønte at det var ren sårbarhet i å føle skam. Sårbarhet er en ressurs! Så jeg snudde skammen. Når jeg kjente på skam, så lærte jeg meg at nå er jeg egentlig sårbar og altså et menneske. Sårbarhet er en styrke, så nå er du på ditt sterkeste! Etterhvert begynte jeg å ta imot velmenende råd. Før var det bare råd som jeg tok som kritikk, men nå snudde jeg det. Det var som å sette på meg nye briller.

Du har tatt en NLP-coachutdannelse. Hvordan har du brukt dette i din familie?

– Det er en veldig fin verktøykasse å ha med seg, og ikke minst den holdningen jeg har fått med meg fra utdannelsen. I starten var jeg veldig entusiastisk og ville veldig gjerne lære bort alt jeg hadde lært hjemme. Det ble ikke møtt med veldig velvilje fra Maria eller mannen min. Så skjønte jeg etterhvert at jeg ikke kunne drive på med å lære bort coachingen hjemme, jeg måtte være mer finurlig og bruke kvinnelist. Jeg benyttet de små lukene som oppstod i løpet av en dag til å lure inn litt mental trening og coaching. Så gikk jeg også foran som et godt eksempel framfor å belære de andre med mine teknikker og verktøy. Man må hele tiden jobbe for å være det menneske man ønsker å være!

Du har stått på mer enn de fleste trenger og du skriver noe om frykten for å bli avvist av andre foreldre i din streben etter å legge til rette for Maria. Det å hele tiden måtte legge til rette, hvordan påvirket det deg som pårørende og mor?

– Det første skoleåret til Maria handlet for meg bare om å overleve; vi må bare gjøre uten å legge følelser i det. Men man handler som ei mor, og gjorde det jeg måtte for å gi Maria den tryggheten jeg så at hun trengte. Det var ikke for min del at jeg var så tett på, det var for Maria! Det var eneste muligheten for å få Maria inn i klasserommet, og da gjør man det man må som mor. For vår del var fastlegen en veldig viktig brikke. Han forklarte skolen på fagspråk hva Maria trengte for å ha en tilnærmet normal hverdag.

Å gå på en smell selv; å ikke mestre jobben eller privatlivet. Det er bare vondt. Når du ser tilbake, hva ville du gjort på en annen måte nå som du vet mye om det å gå på en smell? Hva vil du råde andre til?

– Jeg ville gjerne ha unngått smellen jeg gikk på, den var utrolig tøff. Når jeg ser tilbake, så vet jeg at jeg ville ha involvert mannen min mer. Vi brukte ikke hverandre i denne tiden; vi gjorde ikke hverandre gode. Alf gikk på jobb for å forsørge familien, mens jeg hadde en jobb å gjøre hjemme for å holde Maria i live. Det viktigste som hadde skjedd om jeg involverte Alf mer, var at jeg hjemme hadde fått mer forståelse. Vi kommuniserte null og niks, og Maria ble problemet som vi kretset rundt. 

Du deler også i boken hvordan du havnet i offerrollen. Er det lov til å være i en offerrolle?

– Man har jo lov til å være menneske! Det gjelder bare å tidsbegrense hvor lenge man er i offerrollen. Det er lov til å gi opp noen timer en onsdags kveld. Men selve offerrollen skal man holde et godt grep om! Noen ganger kan jeg virkelig tenke at “det er jammen uflaks å være meg!” Men man trenger ikke plage andre med den; sitte i syklubb og syte hver eneste gang man treffer andre. Tenk om jeg hadde dosert alt jeg delte, og også vært et vanlig menneske innimellom. Klaging må være et unntak. Det eneste gode som kom ut av å være i offerrollen er at jeg vet at jeg aldri vil tilbake til den!

Hva gjorde at Maria til slutt fikk troen på seg selv?

– Vår familie fikk utrolig god hjelp av Marias engelsklærer, Siri. Hun er “Den Ene” for oss! Hun gav nytt håp til både Maria og oss at det vonde kunne snus. Vi jobbet sammen for å få Maria på beina igjen og tilbake til en vanlig skolehverdag. Det var stein på stein, og langsomt arbeid. Vi gikk museskritt fremover! Men i denne perioden fikk Maria oppleve mestring i sitt tempo, og når Maria i tillegg skjønte at hun måtte gjøre det for seg selv og ikke for mammaen sin, da opplevde hun fremgang. Etterhvert som Maria fikk mer energi og mer troen på seg selv, hentet hun nemlig frem ulike mentale teknikker i denne perioden. Forskjellen var at nå var det fordi hun ville selv og ikke fordi jeg som mor tvang henne! Visualisering er en av disse teknikkene, og hun kunne bruke tid kvelden før til å visualisere hvordan neste skoledag skulle se ut.

Å lese om Siri som “Den Ene” og høre deg fortelle om hvordan en lærer var med på å snu situasjonen til Maria ved å se både henne og dere utenfra, det er sterkt!

– Ja, og lærere har så mye makt! Alle mennesker ønsker å bli sett, det er viktig for oss alle. Her kan lærere gjøre så utrolig mye med den makten de har, på en respektfull måte! Man må også vite hvem man er før man går ut og møter andre mennesker. En lærer som ser sine elever, kan utgjøre en enorm forskjell i et barns liv.  – og til deg som lurer på hva “Den Ene” går ut på, kan jeg si at det kommer snart et blogginnlegg om akkurat det. Kanskje er du “Den Ene” allerede uten å vite det?

Når barnet ditt ligger i senga, dag etter dag, og ikke takler livet. Hvordan skal man unngå å bli dratt med ned selv?

– Det er så utrolig lett å bli dratt ned selv, og det er umulig å ikke bli påvirka. Det er jo barna våre! Det funker ikke å være overlykkelig mens barnet ditt er skikkelig deprimert og full av angst. Man må allikevel prøve å kose seg selv om den andre ikke gjør det. Husk at man ikke skal dyrke barnets nedstemthet, men man skal være et godt eksempel! Man har lov til å gå en deilig tur i marka og dele dette når man kommer hjem. Enkelt sagt; gjør det du ønsker at barnet ditt skal gjøre! Men det nytter ikke å være en motvekt til den deprimerte ved å være unaturlig blid og glad!Husk også at en depresjon går over. Dette er utrolig viktig å formidle; en depresjon varer ikke evig!

Å møte Christine var en del av oppturen jeg fikk meg under Oslo-oppholdet. Store deler av historien til deres familie kjenner jeg igjen i vår familie. Å møte ei sprudlende og mentalt sterk mor som har stått i tøffe tak i mange år, og som nå deler raust av hva som både hjalp og ikke hjalp hos de; det gav meg massevis av håp til at vi er på rett vei og at det er håp for oss også! Tusen takk til deg, Christine, for at du tok deg tid til å møte meg  

Ønsker du å følge Christine på Facebook, trykker du liker på siden hennes HER.  Christine skriver utrolig godt og byr på seg selv med en stor dose humor, så du vil få masse herlig inspirasjon om du følger henne! Hun har også en blogg med utrolig mange gode tekster, og den finner du HER.

“Ting går over. Den setningen har blitt spilt av i hodet mitt om og om igjen. Som et mantra. Tre ord fullpakket med håp. Jeg har vært langt nede. Hvor langt nede husker jeg ikke, hjernen fortrenger slike ting, og det er kanskje like greit. Men jeg har alltid hatt et håp om at bedre tider vil komme.” (Utdrag fra “Historien om Maria”, side 179, fra kapittelet “Det går over. En hilsen fra Maria”)

Maria formidler selv hva håpet gjorde for henne. Kan jeg fortsatt tro på at håp er med på å utgjøre en forskjell? Uten tvil! Ingenting varer evig, heller ikke det som er vondt. Jeg sier som Maria: “Ting går over.” Bevar håpet når alt er vondt.