Sommerkroppen til en pårørende

Sommeren er late dager. Sommeren er lyse kvelder. Sommeren er familietid, vennetid, alenetid. Sommeren er mindre bemanning på helseinstitusjoner. Sommeren er mer belastning på de nære berørte. Eller pårørende eller familie om du vil. Mens fokuset for mange har vært å bruke våren til å bygge opp en sommerkropp som tåler instagrams mange filter, så har andre brukt våren til å kvinne seg opp til nok en ferie med minimal avlastning. Sommerkroppen til en pårørende er ofte en sliten kropp.

Og det er ikke greit!

Min kropp har første sommer hvor jeg ikke definerer meg som en pårørende eller en nær berørt til sykdommene vi fikk inn i vår lille familie.

Og min kropp har reagert med å lande med et brak.

Jeg har såvisst ikke bygget opp kroppen til utad å være en suksess denne sommeren, men jammen meg er jeg fornøyd med at kroppen min har bært meg og mine sorger i disse årene. Alt vi har mestret sammen, kroppen min og jeg!

Flere somre på rad har kroppen vært i beredskap i det som skulle være ferie. Avdelinger stenges og bemanningen halveres der hjelpen vanligvis er.

Selvsagt skal helsepersonell få ha ferie, jammen meg er det fortjent. Men vi må snakke om hva som skjer da: Vi som er de nærmeste er de som går inn i rollene kvalifisert personell vanligvis dekker. Fra en jobb og inn i neste mens kollegaene dine stikker på hytta eller til Syden.

Det gjør at sommerkroppen til en pårørende bare går og går. Det er virkelig fantastisk og nesten beundringsverdig, for slik holdes den syke oppe, den pårørende oppe og hjulene i samfunnet vårt går rundt, også om sommeren.

Så hva gjør jeg i år, når sommerkroppen er slitne kroppen?

Jeg begynner hver eneste morgen med helt enkel yoga. Og med det mener jeg virkelig Helt. Enkel. Yoga. Det er så enkelt at jeg ikke vet om en indisk guru hadde godkjent at jeg brukte ordet yoga engang, selv om stillingene jeg gjør har fancy yoganavn.

Jeg gjør Cat and Cow. Jeg gjør Downwardfacing Dog. Jeg gjør Warrior 1, 2 and 3. Jeg gjør min versjon av Chaturanga.

Og så puster jeg. Mediterer litt. Tenker på hvor heldig jeg er. Tenker på det som gjør meg takknemlig. Gjør meg til venn med det jeg ikke vil tenke på.

Om du er pårørende eller ei: legg inn tid til enkel trening. Hver eneste dag. Gjør så mye som du klarer. Og begynn med det mentale, så henger resten av kroppen etter. I begynnelsen gjør du kun øvelser som du kjenner mestringsfølelse av. Hjernen belønner deg med lykkehormoner og du vil ha mer. Snart så mestrer du mer og mer, litt og litt.

I det lange løp vil du takke deg selv for denne innsatsen.

For vi ønsker oss ikke bare en sommerkropp. Vi ønsker oss en helårskropp som er med oss i tykt og tynt, og da snakker jeg ikke om fettprosent rundt låra.

Sommerkroppen til en pårørende er den sommerkroppen jeg beundrer mest i år.

Og så skal min kropp få komme seg på høyden igjen ved hjelp av mer trening, mer meditasjon og mer tid.



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.