Jeg kan ikke hjelpe deg

Da jeg desperat begynte å søke på nettet for noen år siden, for å få hjelp til å forstå sykdommer og ikke minst; finne en løsning ut av marerittet vi var havnet i, så ville jeg ha en oppskrift på suksess. Jeg trålte forum, forskningsartikler og blogger i håp om å finne noe som kunne være til hjelp for oss. Alt jeg kom over av personlige historier sa det samme: «Jeg kan ikke hjelpe deg. Du må finne din egen vei.» Noen historier handlet om: «Dette hjalp oss.» Men mest av: «Dette hjalp ikke oss.»

Denne bloggen du leser nå skulle være en kilde til håp og inspirasjon for andre pårørende.

Denne bloggen skulle spre håp og gi motivasjon til å holde ut, for snart var vi i mål, alle som en.

Og nå er vår familie faktisk kommet så langt at vi er så nær målstreken som det går ann! Jeg kan strekke ut hånden og berøre det røde sløyfebåndet som blafrer i vinden like foran meg. 

Det er en magisk følelse!

Men det betyr ikke at jeg har den fulle og hele sannheten om hva som skal til for å komme i mål.

Vi er kommet så langt, men veien vår kan allikevel ha vært en helt annen vei frem til målstreken enn din vei.

Derfor: Jeg kan ikke hjelpe deg med hvordan den du er pårørende til skal bli frisk.

Jeg har kunnskap om hvordan du som pårørende kan ha det!

Det er ingen fasitsvar på akkurat det; hvordan du takler det, står i det og løser det. Men det som skjer med deg over tid og hvordan du løser det eller ikke løser det – for din del – har jeg lært noe om.

Forrige uke hadde jeg et gratis prøveforedrag om å brått bli pårørende og jeg har fått mange tilbakemeldinger på det.

Mange veldig hyggelige tilbakemeldinger med masse konstruktiv kritikk slik at jeg kan forbedre både foredraget og mine egne prestasjoner. For begge deler trengs!

Men jeg har også fått sure og krasse tilbakemeldinger. Den sårbare delen av meg har kjent veldig på det.

Jeg skulle så gjerne ha kommet med et fasitsvar på hvordan du skal gå frem, hvem du skal ringe til for å få raskere hjelp, hjulpet deg økonomisk slik at du har råd til å beholde huset og holdt deg i hånden mens du kjemper din kamp som pårørende.

Jeg skjønner at å høre min personlige historie ikke er til hjelp for deg når de ytre rammene hos deg er i full oppløsning. 

Derfor: Jeg kan ikke hjelpe deg med alt det du vil.

Men jeg kan motivere deg, gi deg håp og inspirasjon til å holde ut. Jeg kan snakke vår sak, løfte saken høyere og høyere og samtidig si til deg at du faktisk må prioritere deg selv slik at det ikke blir to syke istedet for én.

Det er provoserende å bli fortalt at du må sette deg og dine behov høyere opp på prioriteringslisten din når det knapt er to minutter til overs i døgnet til deg selv.

Men det er ikke uten grunn til at jeg sier nettopp det og i aller beste mening.

For du er viktig, både for den syke, for deg selv og for samfunnet vårt. Vi trenger ikke flere pårørende som blir syke selv av omsorgsbelastningen. Og dessverre er det ingen som takker deg om du også blir syk og plutselig er den som trenger hjelp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.